Mandelriske

Mandelriske er en sopp som sjelden etterlater deg i tvil når du først har blitt kjent med den. Ikke fordi den lukter mandel – det gjør den nemlig ikke – men fordi den har en av de mest særpregede luktene i norsk soppflora. Mange beskriver den som lukt av sildelake, skalldyr eller bouillabaisse.

Dette er en kraftig, fast og kjøttfull riske, med en varm oransje til rødbrun hatt. Hatten er først hvelvet med innbøyd kant, men blir etter hvert utbredt og ofte litt nedtrykt i midten. Overflaten er matt og tørr, nesten litt fløyelsaktig, særlig hos unge eksemplarer. Stilken er solid, som regel i samme fargetone som hatten, og gir et robust helhetsinntrykk. Skivene er bleke til kremfargete og sitter relativt tett. Et viktig kjennetegn er at de ofte får brune flekker der de berøres. Men det virkelig karakteristiske kommer når du skjærer i soppen eller brekker en bit: Mandelriske slipper rikelig med hvit melkesaft. Denne melkesaften blir brun i kontakt med luft, og det skjer gjerne ganske raskt. Det er nettopp denne «rennende melken» som har gitt arten det vitenskapelige navnet volemus, som spiller på overflod. Lukten er kraftig og markant, særlig hos eldre eksemplarer. Beskrivelser varierer fra sild og reker til sjømatgryte, og lukten kan være nesten avskrekkende om man ikke er forberedt. Smaken derimot er mild, og lukten forsvinner ved varmebehandling.

Mandelriske regnes som en meget god matsopp. Den har fast konsistens og tåler steking godt. Mange foretrekker å steke den grundig for å runde av både lukt og tekstur.

Mandelriske vokser i løv og blandingsskog, særlig med eik, men kan også finnes sammen med gran. Den er mest utbredt i lavlandet rundt Oslofjorden og langs kyst og fjordstrøk nordover til Trøndelag. Den er ikke blant de vanligste riskene, men regnes som fast forekommende der forholdene er riktige.